Kultur- og kirkedepartementet la 17. mars ut en melding om nettilgang til norsk kultur. Der skriver  de at "Nasjonalbiblioteket, i samarbeid med forfattere, forlag og andre rettighetshavere, planlegger å tilgjengeliggjøre digitalt på internett alle bøker utgitt i Norge i tre tiår, nærmere bestemt fra 1790-99,1890-99 og 1990-99. Til sammen vil dette utgjøre ca. 50 000 bøker".
Dette er selvsagt utmerket! Men, så står det videre at vederlaget skal baseres på en pris per side, uten at det går frem om dette bare skal gjelde dokumenter som ikke er falt i det fri og videre at:

"Materialet tilgjengeliggjøres på Nasjonalbibliotekets nettsider slik at det kan leses på skjerm, men er ikke tilrettelagt for nedlasting eller utskrift. Materialet vil være direkte søkbart via søkemotorer, men kun tilgjengelig for internettbrukere med norske IP-adresser."

Skal vi tolke teksten bokstavelig synes jeg at aktørene må få lov til å tenke gjennom problemstillingen en gang til. Skal virkelig norsk materiale som har falt i det fri kun være tilgjengelig for norske brukere for skjermlesing? Og, skal det i tillegg betales vederlag for dette materialet?

Dette er fullstendig ute av takt med opphavsrettstankegangen og, ikke minst, prinsipper om tilgjengelighet til litteraturen som bibliotekene har forvaltet i alle tider. Å lese innskannede tekster sidevis fra NBs server, i stedet for å kunne laste ned hele dokumentet til egen maskin for videre behandling - det skjønner jeg ikke at Nasjonalbiblioteket aksepterer!

[edit kl. 18.25 : Nå har det kommet et veldig avklarende og positivt svar fra Svein Arne Brygfjeld og Stig Bang fra Nasjonalbiblioteket på postlisten Biblioteknorge. Det viser seg at materiale falt i det fri fortsatt vil være fritt tilgjengelig fra NBs nettsted og at det også snart blir etablert "løsninger for at brukeren skal kunne laste ned PDF av slike verk" og at disse "skal kunne lastes ned direkte til egen maskin". Dette er det all grunn til å rose! Så får vi heller leve med at pressemeldingen var egnet til å forvirre]

Forøvrig har også Eirik Newth blogget utmerket om dette.

Danmark har fått sitt "Låtlån" - den norske utlånstjenesten av (stream'et) musikk som i 2004 ble lansert med brask og bram, men som allerede i 2005 ble lagt ned på grunn av dårlig økonomi. I Danmark har tjenesten fått navnet Netmusik.dk og tilbyr nedlastning av over 1 million musikkfiler. Man kan laste ned 100 i måneden, og alt sammen helt gratis. Hurra!

Eller kanskje ikke.

Det ligger en åpenbar utfordring i at filene man kan laste ned er så DRM-infiserte at de kun kan spilles av på Windows-plattformer og på et utvalg av Mp3-spillere som støtter Windows Media Audio (WMA). iPod med sin skyhøye markedsandel er av Mp3-spillerne som ikke støtter dette Microsoft-formatet. For å bruke tjenesten må man rett og slett kunne benytte programvare fra én og bare én produsent, altså Microsoft.

Danske bibliotek tilbyr dermed en tjeneste, riktignok en unik tjeneste av slagsen, men som representerer en så begrenset tilgjengelighet, at all form for bibliotek-ideologi bokstavelig talt plasseres i magasin. Legger man til at nedlastede filer destrueres etter sju "låne"-dager, er det knapt noen tilgjengelighet igjen.

Så kan man jo spørre seg; hva er løsningen? Er ikke denne tjenesten bedre enn ingen tjeneste? Vel, slik jeg ser det, kommer det blant annet an på i hvilken grad en slik begrenset tjeneste setter bibliotekene i et dårlig lys. Brukere på nettet i dag er vant til en fleksibilitet og en tilgjengelighet som denne tjenesten ikke tilbyr. Hvordan de reagerer på det gjenstår å se.

Noen alternative løsninger til diskusjon:

• Man kunne "låne" ut musikkfiler til odel og eie i et åpent filformat og betale artistene som "lånes" ut et gitt vederlag. Dette kunne gjøres gjennom å kopiere vederlagsordningene fra den fysiske verden hvor utbetalinger er organisert av interesseorganiasjoner, eller gjennom å stable på beina et nytt system som betaler registrerte artister direkte for hver enkelt nedlastning.
  

• Men, jeg er ikke så sikker på om det er bibliotekenes rolle å konkurrere med musikk-butikkene på Nettet; bibliotekene kunne kanskje heller spilt en sentral rolle i å tilgjengeligjøre kulturarven; altså drevet "utlån" av materiale som innehar en lav tilgjenglighetsgrad, og hvis opphavspersoner ikke i særlig grad blir økonomisk forulempet ved en ny tilgjengelighet. Les; materiale man nesten ikke får tak i uansett. Dette ville ganske sikkert blitt en populær tjeneste hvor man kunne finne gamle slagere som i dag så og si bare er tilgjenglige i antikvariater, Harald Are Lunds platesamling eller i Deichmans musikkavdeling. Skulle interesseorganisasjonene bli grinete over en slik tilgjengliggjøring, så får vi heller la være... (Det er vel også å håpe at Nasjonalbibliotekets digitaliseringsprosjekt innebærer en slik løsning.)
  

• Bibliotekene kunne også "lånt ut" materiale av artister som har valgt å lisensiere alternativt, for eksempel under Creative Commons. Dette er typisk mindre artister som ikke direkte tjener penger på salg, men på å få spredd musikken sin.

På disse måtene kunne bibliotekene forøke tilgjengelighet til kulturarven og til musikk med ulike former for lav tilgjengelighetsgrad og samtidig være artister (økonomisk og) distribusjonsmessig behjelpelige.

Vanskelig å gjennomføre? Hvorfor det?

Se også diskusjon om bruk av DRM i den norske Låtlån-tjenesten.

Ifølge denne artikkelen i New York Times har flere amerikanske fagbibliotek i det siste takket nei til Google og Microsofts tilbud om å scanne og tilgjengeliggjøre samlingene deres gratis. Isteden velger de å betale opp til 30 US$ per bok til Open Content Alliance som scanner og, i motsetninge til Google og Microsoft, tilgjengeliggjør materialet til allmennt bruk. (Dette muliggjøres såvidt jeg kan forstå av OCAs hjemmesider blant annet gjennom bruk av MARC- og Dublin Core-formatene samt OAI-PMH-protokollen og RSS. Noen som vet mer om dette?). Google og Microsoft har som kjent en klausul i sine digitaliseringsavtaler som sikrer dem den kommersielle bruksretten, noe enkelte biblioteker altså ikke synes er en veldig god idé.

OCA forholder seg først og fremst til materiale som er falt i det fri, samt Creative Commons-lisensiert materiale fra blant annet Internet Archive. Bibliotekene i Boston Library Consortium (bl.a. MIT) er blant dem som nå takker nei til kommersielle digitaliseringsprosjekter.

Mer om OCAs arbeid i videoklippet nedenfor eller i denne boka. (For de som utvikler løsninger for digitalisert materiale; sjekk ut 'print'-funksjonen med mulighet for nedlastning av filer og til å sende boka direkte til en print-on-demand-tjeneste! That's what I call framtid.)

Etter at Biblioteksentralen importerte det tyske utlånssystemet DiViBib for salg til offentlige bibliotek, finnes det endelig en løsning på markedet som muliggjør utlån av digitalt materiale, være seg e-bøker, filmer eller musikk.

Og dette er en etterlengtet mulighet; både fordi kravene som stilles til bibliotekene i større og større grad vil forandre seg i takt med befolkningens forbruksvaner på Nettet (og da må man etterhvert kunne tilby digitalt innhold!), og fordi en slik mulighet vil kunne bidra til å sette fart i et nokså dødt e-bok marked her i landet. Men gode ting kommer sjelden uten haker.

I Biblioteksentralens innbydende reklamemateriale (pdf) kan man lese at DiViBib legger opp til å simulere en slags "fysisk" utlånsmodell ved at et dokument ikke kan lånes ut i flere eksemplarer samtidig, og at dokumentet slettes hos låneren etter tilmålt utlånstid. Dokumentene er også sikret mot kopiering. For å få til alt dette er dokumentfilene utstyrt med DRM (Digital Rights managment). DRM er svært omdiskutert og brukes som en samlebetegnelse på teknologier skapt for å begrense tilgangen til digitalt innhold. For et innblikk i slike diskusjoner kan man lese en inngående kritikk av DRM hos Elektronisk Forpost Norge (EFN).

Hvis man ønsker å simulere et fysisk utlån med begrenset lånetid og kopisperrer (for å simulere den tregt kopierbare boka), kommer man vanskelig utenom DRM. Men, burde man ikke fra et bibliotekfaglig ståsted stille seg spørsmålet om dette er måten bibliotekene bør bevege seg inn i fremtiden på, altså basert på teknologi som gjør informasjon vanskeligere fremfor lettere tilgjengelig? Skal bibliotekene, om enn aldri så passivt, bli med på de store film-, musikk- og forlagskjempenes kamp for å begrense utviklingen av digitale distribusjonsmåter som reduserer knapphet på informasjon? Vel, noe satt på spissen kanskje, men i Tyskland har DiViBib skapt en del diskusjoner blant bibliotekarer rundt slike spørsmål.

Her i Norge har Thomas Brevik på Blogg og bibliotek inntatt en mer pragmatisk holdning. Han hilser DiViBib hjertlig velkommen da det p.t. ikke finnes andre alternativer, og da det må antas at utviklingen av slike kommer til å ta lang tid. Han antar også at "behovet" for DRM med tiden vil avta slik vi har sett det i forbindelse med iTunes overgang til salg av DRM-frie filer. Angående det siste er jeg litt usikker, men denne posisjonen er forståelig og vanskelig å argumentere imot all den tid bibliotekene så fort som mulig må få på plass en utlånstjeneste for digitalt materiale. Men det var liksom som pokker og så inderlig typisk at det må skje på denne måten. Kanskje kan om ikke annet diskusjoner rundt problematikken få fart på utviklingen av alternative og åpne løsninger. Nasjonalbiblioteket hevder jo f.eks. at de tilbyr materiale fra sitt NBdigital "basert på eigne metadata og søkjemotorteknologi"...

Mye av problematikken handler selvsagt i bunn og grunn om å kontrollere opphavsretten til innholdet som skal lånes ut, og her er mye uavklart. Det viser seg ikke minst i den teknologien og distribusjonsmåten som bibliotekene tilbys. Uansett bør fokus rettes mot brukeren og tilbudets kvalitet, for som pseudonymet "CH" sier det i debatten om DiViBib på tyske InfoBib: "I think we as librarians do have the responsibility to argue for our patron’s rights".

PS. Knut Yrvin har skrevet en interessant artikkel på Vox Publica med en viss overføringsverdi til det ovenfor - NRK baklengs inn i fremtiden - om NRK's produktlåsing til Microsoft-produkter. (Heller ikke DiViBib har visst foreløpig så mye tilby å Mac eller Linux-brukere.)